Hver gang vi møtes…
Tittelen henspeiler på den populære TV-serien som hedrer gamle, gode artister. Som vi får et nytt øye på. Som Unni Wilhelmsen eller Vinnie (for mange sesonger siden). Vi inviteres hver lørdag inn i deres artistliv og private liv. Ære være dem! Det er med ydmykhet jeg feller tårer hver eneste gang.

Tittelen henspeiler dessuten på hvordan vi alle møtes. For fire år og vel så det, begravde vi både min mor og min far i løpet av to måneder. Eldgamle, men kjære. Da traff vi mange av slekta som jeg ikke trodde jeg ville møte igjen. Og venner. Gamle naboer. Kjære naboer. Hver gang vi møtes blir det sannsynligvis mindre sjanse for å møtes igjen.
Nylig møttes vi igjen. Ny begravelse. Nytt, kjært møte med gamle venner, familie og bekjente. Midt i et trist farvel.
Blir det noen neste gang? Jeg minnes alle gode mennesker jeg har møtt på min veg. Blandet med nye mennesker og nye minner. Men de tar alle slutt en gang. Dette var kanskje siste gang? Blir det noen neste?
Kjære gode mennesker i historien min! Jeg liker å hente dere fram. I tide, og kanskje i utide. I min utlendighet, og kanskje spesielt derfor, er hvert minne om dere som det største smykket. En gulltråd i veven.
Neste gang? Vi vet jo ingen ting. Men årene går.
Ingen selvfølge at de vi kjente fra gamle dager er til stede. Til sommeren tar jeg et dypdykk i fortiden og oppsøker gamle trakter og mennesker fra min fortid. Jeg gleder meg!