Dette sitatet er en omskriving av en salme/sang som heter “Jeg er en seiler på livets hav”.

Omgjøringen av sitatet burde kanskje fått oss til å tenke, til å snakke, til å iverksette tiltak. Men det gjorde vi ikke, fordi  vi trodde han var en sterk og stolt mann. Og at dette  var en spøk, som han så ofte kom med.

Var det et tegn?

Neppe.

Men han var en seiler på havets bunn. Lenge. Først avviklet han alle vennskap, trakk seg unna, unngikk å møte opp til avtalt tid. Deretter skjedde det samme med  barna. Julaften ble feiret uten han til stede, da det  var større krefter som trakk ham tilbake til heimen. Barnebarna  ble derfor også uviktige, selv om han elsket dem over alt på jord. Han klarte  bare ikke å vise det. Alkoholens krefter var for sterke.

Til slutt var det  bare jobben igjen. Da brevet om oppsigelse kom, var det ikke mer å leve for. Selv om det ble levert av en med sosial kompetanse, tenkte ikke vedkommende på at selvmord kunne bli et utfall, selv om det ble nevnt i samtalen.

Han ble funnet etter et uvisst antall timer. Død. Med et profesjonelt gjennomført selvmord, som politiet sa. Det var ingen tvil. I den siste mailen til ham fortalte jeg hvor glad jeg  var i ham, men det betød ikke noe. Han hadde bestemt seg. Det var to dager før det skjedde.

Else Kåss Furuseth har denne uken en serie programmer om selvmord på TVNorge. Det er hardt, vondt og vanskelig, men også godt at hun, som selv har opplevd dette, som lyn fra klar himmel gir sin og andres stemme til temaet. Se på det om du har opplevd at noen i din nærhet har tatt livet sitt. 600 gjør det hvert år. Dobbelt så mange som trafikkdrepte.

Vi har ikke et eneste menneske å miste. Ta den telefonen, eller praten du tenkte på i dag. Kanskje du kan være med å forhindre at flere mister meningen med livet.

Photo by Ian Espinosa on Unsplash