I dag har jeg gått min vanlige tur, som ikke er verken på en sti eller i skogen for øvrig. Overskriften var nærmest for å tiltrekke meg lesere…

Nå som podcastene har tatt sommerferie allerede, må man utruste seg med andre remedier på tur alene. Jeg har laget meg noen spillelister på Spotify. I dag ble det den klassiske ruten.

Det startet med Bojarenes Inntogsmars av Johan Halvorsen. De fleste kjenner den som start på Ønskekonserten i gamle dager. Finnes Ønskekonserten mer?

For det første tror jeg disse bojarene måtte være veldig spreke. Den går altfor raskt til å marsjere til. Kanskje de småløp? Dernest lurte jeg på hvem de var. Vel hjemkommet gikk jeg til tastaturet og fant at

“Bojar var betegnelsen på et medlem av høyest rang i den aristokratiske føydaladelen, bare underlagt den herskende storfyrsten, først i Kievriket og senere i Russland og Litauen fra 900- til 1600-tallet. Tittelen ble også benyttet i Bulgaria, Serbia, Valakia og Moldavia.” Kilde: Wikipedia.

Halvorsen ble selv kjent med historien om bojarene mens han arbeidet som konsertmester i Bucuresti (Romania) mot slutten av 1800-tallet. Da skrev han denne hyllestmarsjen til stormennene.

Det er utrolig vakkert ute nå, etter massivt regnvær er det blitt så grønt at det knapt kan bli grønnere.

Og neste lydspor på spillelisten var Våren av Edvard Grieg. I instrumental versjon, riktignok. Ikke desto mindre sang jeg selv firstemt og dirigerte fram den vakre hyllesten til våren, og mintes forna dar på musikklinjen på Hamar lærerhøgskole  der denne var en av favorittene både å synge og dirigere.

Jeg skynder meg å legge til at alt dette foregikk INNI hodet, så ikke bli bekymret for nabovarsling!

Man var nå kommet til den desidert bratteste motbakken på turen. Jeg ble imponert over at min sang var så vakker mens pusten gikk tungt og pesende.

For å runde det hele av nedover lia mot heimen, fikk nok en perle av Grieg hele min oppmerksomhet, nemlig Holberg-suiten. Den første satsen, som nok er mest kjent.

For en festdag etter pinsen!