Mammaer er ikke overnaturlige, egentlig. De bare virker slik.

Har du fulgt med så langt på Mesternes Mester i år? Eller på andre idrettsprofiler? Eller på ekte menneskers refleksjoner over hva som har gått bra i deres liv?

Veldig ofte er mamma nevnt. Og pappa. De nærmeste. De som står last og brast uavhengig av hvordan det går. De som har trua. De som ser igjennom short cuts og dårlige veivalg. De som tror på deg uansett.

Senest nå under håndball-EM. De store, tøffe gutta har en mamma. Som har stilt opp hele veien.

Jeg kan ikke skryte på meg at jeg var med alle gangene under oppveksten. Jeg var med, men ikke alltid. Hadde jeg vært med alltid hadde de kanskje blitt verdensmestre?

Neida! Det skal mer til enn som så, tror jeg. Eller?

Å ha tro på unga sine! Ja, det har jeg hatt, og har! Og jeg setter utrolig pris på at de vil snakke med meg om sine utfordringer, diskutere og finne løsninger. På hver sin måte. Og som ikke det var nok! Det kommer en generasjon etter, som også verdsetter mormors innspill.

For meg er  barna mine hver for seg Mesternes Mester

Dette gjør at min tilværelse, som (altfor) tidlig-pensjonist føles mer meningsfull. Noen verdsetter enda hva jeg mener. Noen tror at jeg kan tilføre noe.

Å salighet! Det er hva jeg trenger og skal by på i det nye året!

Photo by Caroline Hernandez on Unsplash