Jeg har tidligere skrytt av spanolenes kø-kultur. Der der det ikke mye slinger i valsen. Les mer her om du vil. Eller et annet innlegg her.

Et annet fenomen, som kanskje ikke gjelder bare Spania, men jeg har jo ikke vært på strender utenfor dette landet på 13 år, så jeg vet ikke. Kanskje du vet?

Det er typiske arbeidsfordelinger når man drar til strands, som en spansk familie. Far tar seg av parasollen. Mor går ham til hånde med alle de ulike delene, slik at han får satt det på plass på riktig måte. Typisk mannfolkarbeid, altså. Så er det smøring av solkrem. Det er mors jobb. Og det gjelder ikke bare de små barna. Neida, det gjelder far også. Over hele kroppen. I ansiktet, på magen, armer og bein, som er enkelt å komme til på egen kropp. Til slutt må mor smøre seg selv.

Far setter seg så i skyggen, på en lav stol, eller vanlig campingstol. Der leser han på mobilen sin, eller, kan hende en bok. Mor blir med de små barna som ikke kan slippes av syne ned til sjøen. Der leker de, bygger tårn og holder på. Helt til far blir sulten.

– yrende liv på stranda, selv om det  bare en en uke til oktober. Og vi snakker Costa Blanca

Da må alle gå opp til “teltplassen” igjen, der mor gjør i stand mat. Enten har hun laget en gedigen salat, som fordeles i mindre boller, eller alle får en baguette med serranoskinke i midten. Far drikker øl, mens mor og barna drikker vann.

Slik koser de seg i mange timer. Noen ganger finnes det en gøyal far som blir med ungene ut og bader eller bygger sandslott. De er i absolutt mindretall, er min erfaring. Far vil nemlig helst bade alene, helst med snorkel og svømmeføtter.

Mønsteret begynner allerede før det er kommet barn, og fortsetter livet ut. Jeg er på mange måter glad for at jeg har en mann som ikke liker seg på stranda…