Orkanens øye
Det er slik i sykloner og orkaner at det finnes et midtpunkt. Et område med en diameter opptil 65 kilometer der alt er stille. Det kalles øyet.
Trykket er 15 prosent lavere og den enorme vinden merkes ikke. For noen år siden så jeg en TV-serie der en galning oppsøkte orkanens øye på de presumtivt farligste sykloner eller orkaner i verden. Bare for å ha vært der, liksom.
Dette er naturfenomener. Det kan finnes likhetspunkter i menneskelige relasjoner og tilstander. Når et menneske skaper så mye kaos rundt seg at h*n ikke merker orkanen i sfæren rundt, kan det framkalle utenkelige situasjoner. Som for eksempel at en gjeng blinde tilhengere raider Capitol Hill i Washington DC. Demokratiets høyborg, på mange vis. Etter inspirasjon og oppildning fra sin leder, som i dette tenkte tilfellet er president i USA. Hensikten er å ta ned den demokratiske prosessen som tilfeldigvis akkurat den dagen foregår i Kongressen. Man skal til syvende og sist bare rett 0g slett få på plass at det er valgt en ny president, som skal tiltre og lede landet.
I mitt tenkte tilfelle, tilgodeser jeg ikke denne personen med nok IQ til å skjønne hva en slik krigshissing vil bety. Han (oj, der røpet jeg kjønnet) forstår ikke hvilke krefter han setter i gang.
Eller gjør han det? Er dette en del av en større plan?
Vel, det er foreløpig ikke godt å si. Han har mistet sitt ypperste våpen – Twitter og andre sosiale medier. Han skal kjempe seg gjennom en riksrettssak som kommer til å frikjenne ham. Fordi partifeller ikke tør noe annet. Fordi om de stemmer for dom, vil mange tro at de har mistet det. At de ikke er for den republikanske politikken.
Det er problematisk for meg, som er født og oppvokst i Norge, et solid sosialdemokratisk samfunn. Dertil har jeg gjennom 13 år levd i et ungt demokrati; Spania, som på ingen måte stoler på at det er et demokrati de lever i. Der levninger fra Francos dager har stor innflytelse i store deler av landet, og ligger som et spøkelsesteppe over det moderne Spania. Like fullt er det altså problematisk for meg å forstå den feigheten som råder i verdens største demokrati, som et siste pust etter fire års vanstyre. Respekten er på mange måter borte.
Samtidig er jeg spent og entusiastisk over den nye presidenten, som frisk og freidig jogger inn på ethvert podium, til tross for langt framskreden alder. Med gode ideer for et sønderknust land. Med planer og ideer for endringer, som vil komme den jevne amerikaner til gode. Kanskje er det slutt på at noen få vil få alt. Desto bedre.
Som en stolt sosialdemokrat heier jeg på Joe Biden og Kamela Harris. Og måtte de lykkes i å hele sårene etter demagogen som har reist ut av Washington DC. De vil bygge og hele landet, som nå er splittet og ødelagt. Kanskje vil jeg til og med få lyst til å besøke USA igjen. Kanskje.