Denne sommeren har vært en salig blanding av hyggelige opplevelser og tragiske omstendigheter. Har vi ikke før kommet vel hjem etter å ha kjørt bil over 9.000 km gjennom Europa blir vi overmannet av den ene nyheten mer tragisk enn den andre.

At Thorvald Stoltenberg en gang om ikke altfor lenge måtte gå bort var ikke så uventet. Likevel var det trist at en så gjennomført hedersmann, diplomat og brobygger mellom mennesker plutselig ikke var mer. Han etterlater seg et tomrom som skal bli vanskelig å fylle. Ikke minst for de stoffmisbrukerne som han aldri mistet troen på. Det lærte han gjennom datteren Nini. Han har vært en betydelig bidragsyter til gode samtaler, om det var i offisielle møter eller rundt sitt eget kjøkkenbord. Hvil i fred, Thorvald Stoltenberg!

Så våknet vi til den meningsløse avisoverskriften om at Vibeke Skofterud var omkommet i en vannscooter-ulykke. Det er fortsatt helt ufattelig at hun er borte. Hun har vært et stort forbilde for mange med spiseproblemer, lesbiske eller homofile som har hatt vansker med å stå fram, viljen til å oppnå målene man setter seg etc. Hvem er i stand til å glemme de blåeste blå øynene til Vibeke, som alltid var fulle av liv og livslyst?

Sunniva på 13 år ble brutalt drept på Jæren nylig. Ei ung jente som skulle starte livet. Kanskje myrdet av en gutt som kun var noen få år eldre. Hvilket sjokk, og hvilket tap for foreldrene! Det er så grusomt å tenke på at det går ut over gleden over selv å nyte dagene.

Hans Kristian Amundsen døde på joggetur, litt over midtveis i livet. Han var arkitekten bak mange av Jens Stoltenbergs legendariske taler etter 22. juli. Senest i år gikk han fra sin jobb som leder av stortingssekretariatet for Arbeiderpartiet etter uenigheter innad. Kun de som viser storhet tar sin hatt og går. Selv om det kanskje burde vært andre. Jeg kjenner ikke konflikten nok.

Den siste saken som ryster oss er det fiskeriminister Per Sandberg som står for. Hans naivitet og nonsjalanse i forhold til besøk i land som omfattes som direkte farlige og svært uvennlige overfor ALLE vestlige land er helt uforståelig. Damen han har reist med, som er i god kontakt med den iranske ambassaden i Norge har sannsynligvis oppdrag fra høyeste hold i det iranske presteskapet om å skaffe informasjon om norske forhold, spesielt politiske disposisjoner. Hva passer da bedre enn å legge an på en nyskilt statsråd. Kanskje hun til og med var årsaken til skilsmissen? Hun har uttalt sin spesielle preferanse overfor trøndere. Ikke til forkleinelse for en eneste trønder, men altså! Er det det eneste kriteriet?

Kjedelig blir det ikke å følge denne saken, og snart er vi i gang med ankesaken til Eirik Jensen i lagmannsretten. Det blir nok å følge med på.

Men Vibeke. Deg klarer jeg ikke å få ut av hjertet!