Vi er ikke veldig dårlige til å bekrefte hverandre, Sørensen og jeg.

Siden vi begge har levd før, bærer vi med oss historier som ikke nødvendigvis blir delt i detalj. Desto bedre er det de fragmentene av øyeblikk da vi bekrefter overfor hverandre at vi er så fornøyd med tingenes tilstand, tross alt.

Disse “tross alt” er det som oftest jeg som må forklare. Jeg har et livlig temperament og er utstyrt med rikelig med ord. Det kan senke hvem som helst av og til.

Mest av alt lar jeg meg provosere av folk som ikke tar til motmæle. Derfor må vi hente oss inn av og til, Sørensen og jeg. Ikke at han er feig! Det ville jeg aldri påstått. Bare at han kanskje har andre løsningsforslag enn de rent verbale?

Nuvel, han tåler meg. Og har verbalt arsenal når det trengs. Til andre formål. Velsigne Sørensen!