– Nå holder de på å flytte ut!

Jeg informerer Sørensen mens vi sitter med kaffe- og tekoppen på morgenkvisten. Jeg så nemlig at eldste sønn bar ut noen puter i går kveld. Før det var mor forsvunnet med håndkle rundt et nyvasket hår.

Mistanken ble bekreftet få minutter etterpå. Alle familiens eiendeler fikk god plass i en liten personbil. De hadde bare klær, vaskemidler, kaseroller og en parasoll.

– Tenk på oss, som dro med oss flere kubikk nedover hit, sier jeg.

– Ja, man skulle ikke hatt mer enn det man enkelt kunne bære med seg. Eier man mer enn tre ting, eier tingene deg, repliserer Sørensen.

Så måtte vi fantasere om grunnen til at de flyttet, og ikke minst, hvor. (Akkurat det fant vi ut senere i dag, de har bare flyttet lenger ned i gaten).

Vi vet ikke hvorfor. Vi vet bare at det er ikke første gang noen flytter. Noen som har leid hus. De fleste av dem blir kastet ut etter 11 måneder. Ingen får leiekontrakt lengre enn 11 måneder her i Spania. Da kan nemlig huseier kaste dem ut, hvis de ikke har betalt leie. Har de kontrakt på mer enn det, går vernet over på leietakernes side. Eller i hvert fall har det vært sånn. En ganske rar bestemmelse. Vi vet om flere som flytter hver 11. måned. De bor i praksis gratis. Ikke vet jeg om de blir svartelistet på noe vis. Antakelig ikke, da de fleste avtaler er private.

“Vår” familie har nok betalt leien sin. De har hatt god kontakt med presidenten og andre betydningsfulle beboere i urbanisasjonen. Kanskje fikk de rett og slett tips om et hus som var rimeligere?

Dette får vi nok aldri vite. 

Hendelsen fikk meg bare til å reflektere litt over hva man bærer med seg av gods og gull. Ting. Naboene har flere ganger hatt hyggelige sammenkomster med venner. Friske og freidige setter de radioen, eller hva det har vært, på fullt. Heftige latinorytmer følger latter og hyggelig prat rundt den enkle grillenmaten, hvorfra det kommer de herligste dufter. 

Det har vært hyggelige naboer.

Hva får vi neste gang, mon tro?