Vi har kommet til den tiden av året der canariske fjell tømmes for levende vesener på to bein. Vel, ikke totalt, men det er påfallende færre folk ute og går, selv på de stiene som er mest travle tidligere på vinteren.

Langpendlerne har reist hjem for sommeren. Det skjer hvert år. Litt senere enn trekkfuglene. Eller omtrent samtidig. I hvert fall når april er kommet seg godt av gårde, har de pakket sammen, tatt farvel med sine venner i syd, og dratt hjem til den norske sommeren. Eller den svenske, danske eller tyske. De returnerer i slutten av september eller oktober. Inntil da kan vi nyte fjellroen. Og jeg håper at fjellvandrerne klarer å ta med seg tomflaskene sine ned igjen neste gang…

Jeg er ikke vant til å gjøre ting på egenhånd. Når man lever i tosomhet blir man fort avhengig av selskapet det gir. Og jeg setter veldig pris på dette samspillet med Sørensen. Virkelig! Men noen ganger tenker jeg det er godt å utfordre meg litt på å operere på egenhånd. Det er ikke så lenge siden jeg fortalte om en selvstendig ekspedisjon til IKEA. I dag hadde jeg lyst til å gå denne turen fra Patalavaca, til Korset, litt innover, for deretter å gå ned igjen. Vi har gått turen før, sammen, og det er bare egentlig en liten bit som er litt skummel. Klatringen opp til Korset. Med dyp konsentrasjon og pauser før svimmelhet satte inn, gikk det utmerket. Og for en fin tur! Og altså lite folk. Dette akter jeg å gjøre mer!

Så utrolig heldig jeg er som har denne ensomheten bare korte stunder om gangen! Jeg er glad i å problematisere, og tenker selvfølgelig veldig mye på den dagen jeg muligens blir igjen alene, for resten av livet. Jeg tror jeg har godt av å ha prøvd å gjøre noen hverdagsting og noen helgeting alene før den tid.

Er du for knyttet til din partner? Har du faste ting du gjør bare for deg selv?