Jeg er plutselig blitt fanget inn i den svenske serien “Vår tid er nå“. I all vrimmelen av serier oppdaget jeg den ikke før. (Skynd deg, hvis du ikke har sett første sesong. Den går ut om få dager).

Serien, som starter på fredsdagen i Stockholm 8. mai 1945, har fått meg til å tenke på så mangt. Tittelen, Vår tid er nå, henspeiler like fullt på tiden vi er inne i nå. I 2021. Pandemi, leirras i Gjerdrum, uutholdelige Donald Trump. 

Hva gjør vi med den? Tiden? Jeg er halvveis i første sesong, så bær over med meg. Kanskje løses det noen verdensproblemer. Neppe. For tiden er nå.

Jeg har levd i nesten 66 år. Hvordan har livet vært? En blogger som skiller seg ut fra de øvrige, spurte her om dagen sine lesere hvilket ti-år som har vært best. Jeg fant spørsmålet både interessant og tankevekkende. For egen del. Jeg svarte bloggeren. Fra jeg var 50 – 60. Hvorfor?

0 – 10: Litt vanskelig å skille år og erfaringer. Det betyr derfor ikke så mye i dag. Hadde årene vært grusomme, tror jeg det hadde vært et problem i dag. Jeg lytter nemlig til “Mammas svik”. Det er den eldste datteren i Alvdalssaken som har skrevet. Hun har hatt en barndom som ingen, absolutt ingen, fortjener.

11 – 20: Utviklende, dannende, men ikke blant de beste, når jeg ser tilbake. Tenåra var ikke bra!

21 – 30: Utdanning, giftemål, unger. Starten på yrkeslivet. Liten tid til refleksjon. Hesblesende, og selv om det var svært gode år med fødsler og utvikling hos barna, var det jo ganske slitsomt. Sett på avstand.

41 – 50: Skilsmisse. Mine beste jobbeår, men også veldig slitsomme. Ugreit privatliv, for å si det rett ut. Sykdom og slitasje.

51 – 60: Dette ble mitt ti-år. Flytting til Spania, ny start, ny måte å leve på. Nye utfordringer. Feiltakelser, men også seire. Gode år på reisefronten. Mange uker med barnebarna hver sommer.

61 – : Alderen merkes tydeligere. Vi hadde vett til å flytte tilbake til Norge. Et godt valg. Nå har vi i stedet feriehus i Spania. Når nå enn det måtte bli tilgjengelig. Pandemi. Trump. Alt løser seg.

Vår tid er nå! Lev den!