Å være gift med en gæmliss
Det er ingen hemmelighet at Sørensen har fylt år. Nå nylig. Han passerte 60-årstallet. I fint driv, forsåvidt, men det var kanskje den viktigste milepælen på svært lenge. (Ti år for å være helt nøyaktig…)
Mange vet også at han var bortreist på dagen. I Roma. Den evige stad. Og at jeg også var med.
Det merkelige er at jeg den 16. mars 2013 fikk en ny type respekt for Sørensen. Han var faktisk 60 år, og fortjente en spesiell tilnærming på grunn av alder og verdighet. Jeg tok meg flere ganger i løpet av den dagen, og i dagene som har fulgt etterpå, å bare godta hans argumenter. Det gjelder i særdeleshet påstander om hvilke himmelretninger vi skulle bevege oss i for å komme til det og det stedet. I Roma, som i andre storbyer, er de eneste sikre retninger for meg “opp” og “ned”. Men jeg har tidligere ikke følt meg snauere enn at jeg har påstått både det ene og det andre. Om det var av ren anstendighet, respekt, tillit, høflighet eller andre årsaker har jeg ikke reflektert så mye om. Resultatet er i hvert fall bra. Sørensen føler seg anerkjent for sine geografiske kontrollpunkter. Han gikk da også opp i Romas kollektive befordringsmidler i løpet av perioden vi var til stede.
Jeg er spent på hverdagene heretter. Vil de fra nå av avvikles i full harmoni uten de minste gnisninger – bare fordi jeg er gift med en gæmliss?
Solveig du kan få sagt det, he he.
Dakkar Sørensen… trist å overleve 60-års dagen ja… 😉 … særlig med ei kone som bare sier JA! 😉