Arbeidslinja, Mímir Kristjánsson og jeg
Mímir Kristjánsson har skrevet en engasjerende bok om sin mor. Mamma er trygda forteller om hans mor, uføretrygdet og et offer for norsk arbeids- og sosialpolitikk, i følge Kristjánsson.
Jeg lytter til boken på lydbok. Jeg er omtrent halvveis. Kanskje burde jeg ha ventet med å omtale temaer han tar opp til boka er ferdiglyttet? Jeg er så opptatt av temaene han berører, at jeg klarer ikke la være å drøfte det.
For her kommer alt opp, fra min tid i Aetat (NAV). Jeg jobbet der fra 1982 – 1996, under forskjellige politisk ledelse. Min jobb som distriktsarbeidssjef ga meg retningslinjer, men god frihet til å løse oppgavene lokalt.
Attføringsmeldingen ble lagt fram i 1991-92. Den medførte et paradigmeskifte på hvordan man så på mennesker utenfor arbeidslivet. Mens velferdspolitikken siden krigens dager hadde gått ut på å bygge opp et sterkt velferdssystem med gode sosiale stønader og hjelp, ble det nå til at arbeid skulle være den beste løsningen for alle. Det skulle lønne seg å arbeide. Man skulle finne restarbeidsevnen til de som på grunn av sykdom, skade eller lyte ikke lenger kunne stå i full jobb.
Det som ikke ble like godt understreket var arbeidsgivers plikt til å bidra i at Arbeidslinja kunne gjennomføres. Byrden ble lagt på arbeidstaker. For å få til et velfungerende arbeidsliv er man helt avhengig av gode rammer, som politikerne gir, arbeidsgivere som tar både forretningsmessig og samfunnsmessig ansvar, og arbeidstakere som bidrar med sin kompetanse.
Jeg må gi Mímir rett i at Arbeidslinja tilsynelatende videreførte gamle dagers syn på folk uten arbeid. De visste ikke sitt eget beste, de måtte piskes ut i jobb. Hvis ikke, tok man stønaden fra dem. Det skulle lønne seg å arbeide!
- Ja, det må lønne seg å arbeide. Man kan ikke ha så gode velferdsordninger at det i seg selv er en motivasjon for å stay trygda.
- Nei, man motiverer ikke mennesker ved å tvinge dem ut i jobb. Hvilken jobb?
- Arbeidsdeltakelse er ikke arbeidstakers ansvar alene. Uten arbeidsgivere blir det ikke noe arbeidsliv.
- Ingen arbeidsgivere kan forventes å ansette folk med lavere funksjonsevne og ta alle kostnader. Det er lenge siden arbeidslivet kunne ha noen slengere, som egentlig var bedriftens tilskudd til samfunnsansvaret.
- Stortinget må sørge for gode rammevilkår for å oppretth0lde og skape jobber for alle. De må tilby ordninger som kompenserer for lavere funksjonsevne der det er nødvendig.
- Man kan ikke fortsette å holde folk vennlig nede, fordi de ikke bidrar.
Jeg tror Mímir og jeg er ganske enige om de fleste av disse punktene. Bortsett fra det første. I hans verden skal alle få likt, uansett om man ikke kan bidra i verdiskapningen i samfunnet. Det går ikke an i et moderne demokrati. Det er og blir forskjell på folk. Skal man opprettholde velferdssamfunnet må de aller fleste bidra til fellesskapet. Det man må bekjempe er enorme forskjeller. Lederlønninger som tar fullstendig av gjør forskjellene større, og klasseskillene uforsonlige.
En annen ting som sto i Attføringsmeldinga, som Mímir (foreløpig) ikke har berørt, nemlig et annerledes syn på sykdom. Man har ikke skyld i egen sykdom. Selv om man røyker og drikker. Men man må eie ansvaret for å komme seg videre. Ta hovedrollen i eget liv. Til og med Røe Isachsen sa her om dagen i Dagsnytt 18 at oppgaven til NAV er å skaffe jobb til folk. Nei, det er det ikke! De skal veilede og tilrettelegge, men ansvaret har en selv. Graden av hjelp man trenger vil være veldig forskjellig, ut fra forutsetninger, og årsak til at man ikke er i arbeid. Generelt tar det mye lengre tid å følge folk ut i jobb enn det myndighetene til enhver tid tror.
Arbeidslinja ble drøftet i en forskningsrapport i 2013, i regi av Høyskolen i Oslo og Akershus. Der konkluderer man at selv om fokus på arbeid er dominerende, går det ikke ut over sikring mot fattigdom og utenforskap. Det er gode nyheter.
Så Mímir – nei, det går ikke an å likestille lønn og trygd når man snakker verdiskapning. Det man kan arbeide adskillig mer med er å likestille verdien av mennesker. Det er i altfor stor grad arbeid som definerer oss. Er man utenfor arbeidslivet har man ingen verdi. Da surfer man på fellesskapet. Ikke glem at mange av ordningene vi tilbys gjennom velferdssamfunnet har vi bidratt til selv.
Som pensjonist er jeg i akkurat den posisjonen. Jeg har jobbet og spart til den pensjonen selv. Mine barn må innrette seg annerledes. Pensjonsfondet strekker ikke til. Man må ha egen pensjonssparing. Men dette er en helt annen debatt.
Bildet av Mímir Kristjánsson er hentet fra Wikipedia, 2019.
Jeg er enig med deg i at det må lønne seg å arbeide. Og ja, jeg tror at tanken i arbeidslinja, at mange har en restarbeidsevne bare de får den rette hjelpen, en rette tilretteleggingen.
Her mener jeg mange arbeidsgivere har mye å lære. For tilrettelegging kan være så mangt.
Når jeg snakker om dette pleier jeg å ta et eksempel fra min egen arbeidsplass.
En kollega av meg syntes dagvaktene ble slitsomme. Det var et høyt tempo, mange folk og mange faktorer hun ikke til enhver hadde oversikt over. Hun ble stressa.
Hun var i 60-årene og gikk til arbeidsgiver med et noe uvanlig ønske. Kunne hun ikke få arbeide annen hver helg og flest mulig aftenvakter ellers i uka? Da hadde hun kontrollen, var utrolig dyktig i sin assistentstilling. Selvsagt fikk hun lo til det! Sjefen var sikkert bare glad til Det er nok av dem som ville ha minst mulig kveldsjobbing og også ha flest mulig frihelger.
Ordningen fungerte i mange år.
Det siste året før hun gikk av med pensjon gikk hun til sjefen igjen Nå hadde hun et nytt forslag til hvordan hun skulle klare å stå i jobben det siste året til hun ville gå av som pensjonist på 67 års dagen sin.
Kunne hun få lov å ta ut mest mulig ferie på de dagvaktene i uka som hun fremdeles hadde igjen?
Det fikk hun. Det siste året arbeidet hun kun kvelder og helger og hadde feriedagene spredd ut over hele året.
Tilrettelegging er å legge til rettefor den enkelte. Det behøver ikke alltid være en utgift for arbeidsgiver. Det gjelder å se løsninger i stedet for problemer.
Jeg tror mye kunne vært gjort for å holde folk i arbeid eller få folk tilbake i arbeid. Man må bare være litt kreativ, lytte godt og høre hva den enkelte ønsker.
Samtidig er det mange so ikke ønsker å jobbe. De har møtt så mange nederlag, fått så mange knekk på selvtillitten at de liksom gir opp lenge før de får prøvd. Her trengs det motivasjon til.
Som du skjønner jeg har mange meninger. Mange ideer . Men jeg topper nå…
Det var et flott eksempel du hadde fra egen arbeidsplass. Da eier man situasjonen sin selv, og vet hva som er best.
Før politikerne i Regjering og Storting tar til seg at det ikke finnes noen quick fix på god yrkesmessig attføring, kommer man ikke til å
få til gode løsninger. Som du også helt riktig påpeker, er det godt samarbeid mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og Staten (NAV) med pengesekken som skal til.
Jeg har ikke så stor tro på at mange har vondt i viljen, de har bare ikke fått til ting, mange ganger på rad, og da mister man motet. Ikke viljen. Skal god tid og masse krefter til for å snu det, som kanskje ble ødelagt en gang ved et sleivspark.
Vi var vel helt på linje er, så noen stor diskusjon blir det ikke. 😊