22 jan

Diabetes – til å leve og dø med

– Det er ingen tvil. Du har diabetes! La oss sette i gang med medisiner!

Bildet er lånt fra hospitaria.com
Bildet er lånt fra hospitaria.com

 

Et morgenbesøk på legekontoret en aprildag i 1999 ble sånn passe nedslående. Diabetes, ja! Det var jo for ingen ting å regne mot venninnen min, som akkurat hadde fått beskjed om at hennes kreftdiagnose var uhelbredelig!

Jeg, for min del, konsentrerte all min oppmerksomhet om sukker. Jeg saumfarte alle varer i dagligvarebutikken før jeg la dem i handlevognen. Det skulle ikke være snev av sukker i mitt kosthold fra nå av!

Sammen med mitt regime på kjøkkenet og metformin (medikament) fikk jeg kontroll over diabetesen. Jeg fikk til de grader kontroll at jeg en vårdag i 2000 gikk i kortvarig koma to ganger på samme morgen. Påskeferie på Geilo. Første deis i bakken var under toalettbesøk etter den obligatoriske morgenrøyken på verandaen. Jeg skjønte at det måtte være føling da jeg våknet på badegulvet. Jeg visste at jeg måtte komme meg ned i det folketomme huset og få i meg raske karbohydrater. Jeg rakk å hente melkekartongen fra kjøleskapet før jeg svimte av igjen. Sønnen min fant meg. Hvor lenge jeg hadde ligget der vet jeg ikke. Hele den påsken var jeg sliten og utmattet. Skitur et par dager etterpå endte med påfyll av konjakk underveis! Det finnes energi og karbohydrater i den også, når det kniper. Jeg forsto at dette var ganske alvorlig.

Etter denne hendelsen ble min fastlege og jeg enige om at jeg kunne droppe medisiner. Jeg kontrollerte kostholdet godt. Og fysisk aktivitet. Jeg var blitt en regelmessig trener. På Sats. Det gikk bra i flere måneder om gangen. Så ble jeg syk. Og fikk langt opphold. Dette skyldtes ikke diabetesen.

Etter noen år måtte jeg begynne med medisiner igjen. Min kloke Dr. Ødegaard på legesenteret på Roa sa at det ikke hadde noe å gjøre med hvor flink eller ikke jeg var. Det var en naturlig utvikling. Han fortalte at jeg til og med måtte begynne med insulin en eller annen gang.

Etter den tid økte dosene innimellom. Jeg hadde symptomer som lignet på et «drypp» og ble satt på lett blodfortynnende. Etter noen år i Spania var det blodtrykket som ikke var som det skulle. Nye tabletter. Kolesterolet var for høyt. Nye tabletter. Jeg var fanget i en daglig medisinsk dans. Uten muligheter til å protestere. Fordi jeg ikke behersket spansk såååå godt.

2009 kom med forsøk på lavkarbo. Blodsukkeret ble kjempefint! Wow! Det ble sagt at man ble helt frisk av dette kostholdet, så jeg seponerte alle tablettene i tur og orden. Jeg kjørte på med fett og lite karbohydrater, og fant livet så lett å leve. Gikk ned et par kilo også, til tross for røykeslutt samtidig.

Blodprøver et halvt år etterpå viste nedslående resultater. På andre ting enn blodsukkeret. Jeg fikk århundrets kjeft (på spansk) for at jeg hadde sluttet med medisiner.

Vi begynte på’n igjen, økte noen doser her og der. Livet var noe tyngre på grunn av dette hormonet som steg og sank som sur melk i en kalv. Energien ble dårligere. Den fysiske fostringen avtok, kiloene kom på, og livet ble tyngre.

Ny lavkarboperiode. Gikk ned en kilo, og fikk blodsukkeret på plass. Lipidene var fortsatt på bærtur. Likedan kolesterol. Jeg fortsatte å ta tabletter.

Så gikk jeg inn i en negativ spiral. Alt var tungt. Blodtrykket økte. Blodsukkeret økte. Kreftene til et aktivt liv var borte.

Til slutt, tidlig januar 2015 erklærte min fastlege i Torrevieja at jeg måtte begynne på insulin.

– OK, men du skjønner, jeg flytter til Gran Canaria om to dager…

Det er umulig å starte med insulin da. Jeg får leve så sunt som mulig, og komme tilbake til sommeren. Men det ble et svært aktivt liv. Vi fikk stifte bekjentskap med de canariske fjell, og gikk turer både i helger og ellers.

Vi kom aldri tilbake den sommeren. Vi bestemte oss for å bli på Gran Canaria. Jeg bakset for å få fastlege, og klarte det til slutt.

– Ok. Vent litt, så får vi se. Vi prøver nye medisiner.

Ny kommune. Ny fastlege. Nye blodprøver.

– Dette ser ikke bra ut. Du får gå til dietetiker og blir slank! Etter en kjempetung høst. Vi bestemte oss for en aktiv juleferie. Bootcamp, med nye aktiviteter og fysisk fostring hver eneste dag!

Jeg skiftet fastlege!

Denne uken møtte jeg doctora Dulce! Hun er min nye fastlege. Jeg trodde jeg var blitt lovet at jeg skulle få en fastlege som snakket engelsk. Men, nei. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke har hele følelsesregistret i ord og toner samt forklaringer i detalj helt inne, på spansk. Men hvem kan motstå en doktor som heter Dulce? (Søt, på norsk). Jeg snakket og snakket på spansk og hun forsto og forsto. Jeg skulle på insulin prompte.

Og her kommer egentlig poenget. Som jeg tror jeg skal utsette til et annet innlegg. Det skal handle om hvor viktig det er å ta denne sykdommen på alvor.

 

Del dette:

One thought on “Diabetes – til å leve og dø med

  1. Hei igjen. Jeg har ikke diabetes, men jeg har jobbet som bioingeniør siden slutten på 70-tallet. Så jeg har sett utviklingen, og diabetikere har fått et enklere liv med et vanlig kosthold, insulin og egenmåling. Jeg er helt sikker på at kombinasjonen lavkarbo, diabetes og høy kolesterol er svært uheldig. Men det vet du sikkert allerede siden du har valgt bort lavkarbo og trimmer mye. Har du forsøkt margarinen som reduserer kolesterolet med 10% ? Det virker på meg. Et annet tips : reduser koffeininntaket, det kan ha en negativ påvirkning på fettlagring og leverfunksjon. Som jeg sier til min festglade, øldrikkende datter : drikk heller vann! Salud !

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *