Jeg har sittet klistret til pc eller TV i tre dager nå. Jeg innrømmer det. Samtidig har jeg fått en ahaopplevelse. Jeg kan ikke gjøre det i ti uker!

Å bli referert en terrorists tanker og beveggrunner for sine handlinger er ikke hverdagskost. Ikke for meg, og ikke for noen, tror jeg.

I dette tilfellet er det en del tilleggsspørsmål som gjør det enda vanskeligere. Vi mangler rett og slett en referanseramme. Det er ingen ting som henger på greip, for å sitere statsadvokat Holden.

Vi er blitt kjent med en gjerningsmann som fram til rettssaken startet har fremstilt seg selv som en selvhevdende og stor nasjonalistisk leder av et mektig europeisk nettverk. Gjennom første dag i rettssaken fikk han komme til med en langtekkelig og utflytende utredning om bakgrunnen for hans tankeverden. Noe som gjorde ham nødt til å ta livet av 77 mennesker 22. juli 2011. Selv om han syntes det var litt fælt, måtte han det.
I dag brast rustningen. En nølende, rødmende og irritert liten gutt nektet å svare på spørsmål fra en stadig mer pågående aktor Engh. Eksperter tror ikke han bryter sammen. Sjelsevnene er for knappe til det.

Overlevende fra Utøya har uttalt en viss skadefryd over framtoningen til terroristen i dag. Jeg skjønner dem godt. Han avkles og ufarliggjøres ved at han ikke er den store retorikeren og lederskikkelsen han på gutterommet har framstilt seg som. Heldigvis! Men uheldigvis er det faktisk noen som synes han skriver godt og liker budskapet.

Likevel faller tankene inn i det samme spor hver ettermiddag når salen lukkes. Hvordan er det mulig? Hvordan kan en mann gjøre noe sånt? Kunne virkelig ingen stoppe ham på veien mot 22. juli?
En meningsfelle i USA ble intervjuet av VGs journalist der borte. Med flakkende blikk, uten å være i stand til å stå rolig framførte han sin helstøpte tilslutning til ideologien. At 77 mennesker blir drept når så mange senere vil bli spart er for ingen ting å regne!

Jeg foretrekker å leve i den tro at fredelig sameksistens mellom etniske grupper, religioner og politiske meninger er oppnåelig og ønskelig. Det forbeholder jeg meg retten til å hevde så lenge jeg lever!

For øvrig er jeg glad og takknemlig for at jeg ikke er verken aktor, forsvarer eller dommer i denne saken. Diagnosene flagrer, men var han utilregnelig? Jeg tror faktisk ikke det. Om grusomheten noen gang vil gå opp for ham? Det tror jeg ikke. Galskapen hindrer det.