18 nov

Når pappa gir blaffen

Dette er en kronikk jeg har sendt til flere store aviser i Norge. Det er ingen som har vært interessert i å trykke den. Nå som til og med John Arne Riise innrømmer at han har sluttet å betale bidrag for to av barna sine, skjønner du kanskje at det kan gjelde nesten hvem som helst. Les, del og være med og ta opp denne kampen! Takk!

– Pappa og jeg er på tur, vi <3

 

Hvert år slipper flere tusen foreldre unna bidragsbetaling til barna sine. De har kanskje aldri betalt en krone, eller de har sluttet å betale underveis. Bidrag skal i henhold til Barneloven betales til barnet er 18 år, om ikke lenger, i enkelte tilfeller. Hva slags folk er dette, som bare gir blaffen?

I september 2017 fantes det 51 709 bidragspliktige foreldre. (NAV) De skulle betale bidrag til 70 260 barn. I de aller fleste tilfeller går dette stille og rolig for seg. Enten har foreldrene selv blitt enige om størrelsen på bidraget og hvordan dette skal utbetales, eller så har foreldrene latt offentlig rett bestemme størrelsen i henhold til gjeldende regler.

Noen av disse barna faller mellom alle stolene som er satt fram i Barneloven. 1622 bidragspliktige har siden april 2006 ikke betalt noe, verken frivillig eller gjennom tvangstiltak. NAV har ikke eksakte tall på hvor mange barn som er så uheldige å ha en slik forelder, men tar man forholdet mellom det største tallet som ble nevnt og antall barn, vil det ikke være langt unna 2 200 barn.

Barneloven § 66 1. Ledd fastslår: ” Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei økonomiske kåra til foreldra, når barnet sjølv ikkje har midlar til det. Innbyrdes har begge foreldre skyldnad til å skyte til det som trengst etter evne.”

 Det er altså ingen tvil om at begge foreldrene har et likeverdig ansvar for barna som de felles har satt til verden. Det er et ansvar som varer og rekker i mange, mange år. Uten at vi har noen statistikk på det, antar vi at det dreier seg om pappaer. Det er mulig det vil bli oppfattet feil, men likevel velger vi å påstå det. Det skal mer til for at en mor glemmer sitt barn. Lar være å ta kontakt, lar være å sende bursdags- eller julegaver, eller uteblir fra avtalt samvær.

Her er statistikken vi har mottatt fra NAV Innkreving over de som ikke betaler. I tillegg til det bidragsyter er skyldig, kommer en post som Staten forskutterer i påvente av penger fra pappa. Det er høyre kolonne i tabellen. Privat gjeld er det pappaene (eller mammaene) skylder i tillegg til det Staten har lagt ut for dem. (NAV)

Norske bidragsansvarlige skylder barna sine nesten 260 millioner kroner. Det vil si nesten 120.000 kroner per barn. Og dette er tall som strekker seg fra 2006 og fram til i dag. For en del av barna vil det kunne legges til mange, mange tusen til denne summen.

Det er grunn til å understreke nok en gang at det i de aller fleste tilfellene går helt greit med bidragsbetalingen. De aller fleste foreldre er ansvarlige og vil det beste for barna sine. Det er tydelig.

Hva med de pappaene og mammaene som drar seg unna sine forpliktelser som foreldre når samlivet er gått i oppløsning?

Det finnes altså 1622 personer som bor enten i Norge eller i utlandet som hver eneste måned svikter barna sine. NAV Innkreving forsikrer oss om at de bruker alle lovlige midler for å inndrive skyldige bidrag. Likevel uteblir pengene.

– NAV Innkreving klarer ikke å identifisere hvor mange av de som aldri har betalt noe som er selvstendig næringsdrivende, men vi har inntrykk av at det er en liten gruppe. Det er praktiske utfordringer som gjør det vanskelig, men ikke umulig, å bruke utleggstrekk som virkemiddel ovenfor denne gruppen. Når den selvstendig næringsdrivende er MVA pliktig eller f-eks bonde eller reindriftsutøver, så motregner vi når det er mulig i MVA refusjoner eller landbruks-/reindriftstilskudd med videre, sier Cato Lindbäck fra NAV Innkreving.

Han legger til at når den bidragspliktige bor i utlandet vanskeliggjøres inndriving av pengene enda mer.

Vi kjenner til fra andre deler av samfunnet at de som ønsker å oppnå trygd eller andre ytelser fra samfunnet gjerne opparbeider seg en spesiell kompetanse på hvordan man kan sno seg i gråsonen. Gjennom årene er nok mange blitt avslørt, men stadig nye forsøk fører fram til en høyst etterlengtet trygdeytelse basert på feil grunnlag.

Slik er det også med disse fedrene som gir blaffen. Vi har selv hørt hvordan en fembarnsfar har sittet og fortalt hvordan han må unngå å eie noe, han må holde så lavt formelt forhold til arbeidslivet slik at han ikke må betale moms, og aller helst samarbeide med arbeidsgivere som ikke synes det er så fryktelig nøye med all denne innrapporteringen. Ja, vi har hørt det. Og vi har merket det. Vi vet om familier som må sette bremsene på i forhold til klær, fritidstilbud, ferier etc fordi pappa gir blaffen.

Dette er helt klart et I-landsproblem, men likevel er det forbitrende at over 2000 mannfolk – nå generaliseres det kraftig – skal kunne spasere fritt uten forpliktelser mens det går tilsvarende antall mammaer rundt og spinker og sparer for at pengene skal strekke til.

I tillegg vil det i disse tilfellene også ofte være sånn at samværet med pappa opphører. Når avtaler brytes gang på gang, blir belastningen for stor og savnet ubeskrivelig. Det er ikke enkelt for en 12-åring å se at det ikke er hans/hennes skyld at pappa ikke kommer, som avtalt.

Vi går mot jul. Den viktigste familiehøytiden i året. I år vil 2.200 barn igjen være spente på om de får gave fra pappa.  Eller om det ikke blir noe i år heller. Vil pappa kanskje komme på overraskelsesbesøk? Nei, det vil han nok ikke. Etter lang tids fravær fra barna vil det også for pappa være svært vanskelig å starte på nytt.

Men utfordringen kan uansett gå til de som bestemmer i dette landet: Gjør det som skal til for at alle som har vært med å sette et barn til livet skal være med og forsørge. Hva med tvangsarbeid deler av året, der betalingen går rett til Statens Innkrevingssentral?  Da har jeg i hvert fall ikke bare klaget over uansvarlige pappaer, men kommet med et konstruktivt forslag til Familie- og Barnedepartementet.

God jul!

Kilde: NAV Innkrevingssentral november 2017

Del dette:

4 thoughts on “Når pappa gir blaffen

  1. Ja dette kjenner jeg godt til. Far til min sønn var nok en av de på statistikken der ja.
    Ikke har han fulgt opp senere heller, og i min villeste fantasi kan jeg ikke se at noe setter et barn til verden og bryr seg så lite.

  2. Det er så RART at de vanligste og største sakene som ruller å går hele tiden ikke blir tatt hånd om på en ordentlig måte. Det er så mye surr med både barnesaker, rus og sikker fler, som er på dagsorden hver dag på disse kontorene. Hver dag vil jo si rutiner? Hvis man har en rutine (noe som gjøres hver dag) burde man ikke justere på den til den funker?! Jeg mener, det synes vel?
    Ærlig talt.

    1. Kan det ha noe med å gjøre at vi snakker om grupper som ikke er så godt i stand til å stå opp for seg selv? Er du sårbar fra før, er ikke barrikadene de første du klatrer opp på. I tillegg til nevnte grupper finnes det flere udefinerbare diagnoser som stort sett rammer bare kvinner. De er heller ikke plassert høyt på rangstigen når det gjelder å forske på, eller gjøre noe med.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *