27 jul

Sjøveien til Gran Canaria

Det finnes en ferge-mulighet for å ta seg fra fastlands-Spania til Kanariøyene. Bli med på overfarten fra Las Palmas til Cadiz. Ikke akkurat noe cruise-båt, men man kommer seg fram!

– Havet er vakkert!

Det er mulig det er slik overalt, men vi fant det ganske komplisert å finne fram til riktig fergekai, både i Cadiz og nå sist, i Las Palmas. Da er lokalbefolkningen gode å ha. De vet det!

Innsjekkingen gikk veldig smertefritt. Sammen med billett, hadde vi pass, residencia og reisesertifikat utstedt i den kommunen vi bor på Gran Canaria.

I køen fram til båten fikk vi besøk av en toller. Han spurte om vi hadde noe å fortolle. – Neida, sa vi. Men han nøyde seg ikke med det, selvfølgelig. Instruksen tilsa at han måtte sjekke bagasjen vår. Ukomplisert siden vi ikke smugler verken tobakk eller andre varer. Tobakk er såpass mye billigere på Kanariøyene, at noen ser nok det som en fristelse.

En ferge mellom Kanariøyene og fastlandet er å ligne med danskebåten på 70-tallet. Veldig spartanske lugarer, og INGEN ting å bli underholdt av, utenom det man finner på selv. Jeg tror danskebåten i nevnte tiår hadde mer underholdning. Vi får dog mat. Tre måltider per dag. Ingen gourmetmat, riktignok, men magefyll, for den som ikke er så nøye på det. Når man innimellom underholdt seg med å se Papillon for n’te gang, takket man for maten man fikk!

 

– Øverst: hjemmet vårt i 45 timer. Under: Maten var spiselig, men ikke så veldig lekker.

Vi fant solsenger på 7. dekk ved avreise. Det var overskyet og nydelig temperatur. Vi tilbrakte et par timer der. Men så solbrente! Ikke gå ut på en slik båt uten masse solkrem på! Dermed ble det lite opphold utendørs dag to.

Siestaen skulle fortsette innendørs. Den strandet for noen av oss. Delvis på grunn av sjøgang, og delvis på grunn av enkeltes snorking.

Sjøen varierte på hele turen, med største bølger dag to. Da var vi på åpent hav hele dagen, så kanskje ikke så rart. Det knaket og braket i lugaren, som om vi skulle være på en gammel trebåt. Men jeg, som er oppvokst med kjøre over Glomma på en bro som eneste sjø-erfaring, syntes ikke det var skremmende på noe tidspunkt.

– Landkjenning om få timer

Kveld nummer to valgte vi restauranten. For 15 euro hver kunne vi få en litt annen mat. Bedre, men det vil nok ta sin tid før denne opparbeider seg tillit i Michelin-guiden.

Turen er en transportetappe uansett hvordan an ser på det. 45 timer. Dørgende langtekkelig og kjedelig. Som innbyggere på Gran Canaria får vi 50 prosent. Selv med det koster tur/retur med bil mer enn 800 euro. Bilen koster halvparten.

Tollerne var for øvrig godt sammensveiset med Guardia Civil ved ankomst, og oppholdt oss en hel time. Godt vi ikke hadde et tog å nå…

For å få med oss stavmikseren, noen malerier og litt annet stæsj fra huset vår på fastlandet, kunne vi sikkert ha ordnet det annerledes. Vi er dog enige om å se på dette som en tur…

I skrivende stund befinner vi oss i Granada. Det er en by med historisk sus. Her er 40 grader, og sjøgangen fortsetter for mitt vedkommende. Det er vanskelig å gå rett over gulvet. Rare greier! Jeg hadde også nesten glemt hvor varmt det er her. Jammen er vi heldige som bor på Gran Canaria, sier jeg nå.

Hasta la vista!

Del dette:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *