Helt siden forrige torsdag har Europa stått på hodet og stirret mot himmelen (for øvrig en nesten umulig kombinasjon…) Fra å oppfatte at det har vært et utbrudd på Island med et skuldertrekk til å sitte askefast i Egypt eller andre upassende steder, finnes det mange avskygninger.

I dag har vi lest om en buss med turister som kommer seg hjem, fra nettopp Egypt, via Athen. Buss fra Athen. Lang veg, men det går framover. Måten transporten foregår på er karakterisert som “umenneskelig”, og “litt bedre enn en fangetransport”. Jeg har ikke vært på bussen, og skal ikke uttale meg om de faktiske forholdene. At man skal måtte kjøpe sin mat på bensinstasjon og sove på bussen, derimot, vil jeg se på som ganske naturlig når man har fått til et provisorisk transporttilbud.

Er vi virkelig blitt så blaserte? Eller hva er det som skjer når vi mister muligheten til å frakte oss selv fra A til B og hele alfabetet rundt?

Jeg vil anta at vi alle i vår bekjentskapskrets har mange erfaringer om forskjellige reaksjoner denne siste uka. Alle kjenner noen som sitter fast ett eller annet sted. Vi er jo et farende folkeferd!

• Vi har de som setter seg ned og gir opp og venter på at alt skal gå over. Mens de forbanner skjebnen som har vært så vond mot dem.
• Så kar du kategorien organisatorer, som ikke bare tar grep for egen regning, men inviterer andre til å delta i beslutningen.
• Det finnes også noen som rett og slett får panikk, og bare MÅ komme seg hjem. Koste hva det koste vil.
• Og selvfølgelig alle avskygninger mellom her.

Jeg vil tro det er en del ekstra millioner kroner som er svidd av de siste dagene. På dyre løsninger. I ren panikk, eller ubetenksomhet. Det har vært tusenvis i utlandet, som vil hjem. Selv bor jeg i Spania og har fulgt flyselskapenes arrangementer med stor interesse. Her har også vært både reisebyråer og private som har satt opp bussturer, slik at strandede passasjerer skal komme seg hjem. Norwegian har vært mest åpen og informert mest. SAS har vært dårlig, mens Ryanair har vært totalt fraværende mot sine kunder.

De to diametrale måter å reagere på kommer fram i en sånn situasjon: Egoisten, og den løsningsfokuserte, inkluderende organisatoren. Gud hjelpe meg! Skulle det bli en alvorligere krise med virkelig fare for liv og helse, håper jeg det finnes flere i den sistnevnte kategorien…

La oss også håpe at islendingene får litt bedre tider snart! De har hatt nok en stund nå!