Er gamle tomter gyldne?

Vi tilbringer noen dager i området vi har bodd i ni år. Jeg er ganske overrasket over at gjensynet ikke er hjerteligere. Fra min side. Det må bety at jeg er ferdig her.

cropped-dsc_2341.jpg

– Det finnes alltid en ny soloppgang ett eller annet sted på jorden

Når jeg en sjelden gang nærmer meg hjembygda i Norge, banker hjertet litt ekstra fort. Jeg smiler gjenkjennende til landskap og landemerker. Det blir selvfølgelig ikke det samme å komme “hemmat” etter at mor og far ble borte for noen år siden, men likevel er det min barndoms dal der jeg har tråkket mine barnesko, og levd lykkelig.

Å bo i Spania er noe helt annet. Her er det vanskelig å slå rot. Det er utfordrende å bli venner med noen. For vips, så har de bestemt seg for å flytte. Eller så hender det at de dør også. Jeg blir uvilkårlig avvisende og holder folk på en armlengdes avstand, for å beskytte meg selv mot et mulig tap i framtiden. Og så ser man en veldig polarisering. Har noen en gang kommet med et litt uheldig utsagn, glemmes det aldri. Du blir stemplet, og “alle” forventer bare tøv og tant fra deg for all framtid. Sånne er det enkelt å forlate. Eller la gå. Betingelsesløs raushet er en mangelvare.

Dessuten er det vanskelig å finne noen man virkelig kjenner seg på bølgelengde med. Jeg har møtt mange som jeg synes er utrolig trivelige. Men de forblir for meg bekjente over tid. For meg stikker begrepet vennskap veldig dypt. Da går man gjennom ild og vann og stiller opp for hverandre i tykt og tynt. Jeg vet at noen har det slik her. Det er noen damer jeg har stor respekt for, som møtes, har det grådig artig sammen, og som støtter hverandre når kroppen begynner å fuske og man trenger en hjelpende hånd. Det er så godt å se på! Det finnes sikkert mange slike eksempler. Og jeg sutrer ikke. Jeg har hatt mange gode samtaler opp gjennom årene.

Men for meg var det lite å komme tilbake til nå. Vi har møtt noen, og skal møte flere, som har satt spor i hjerterota. De tar jeg med meg videre, og føler meg beriket. Noen er jeg på nett med også. De er der uavhengig av sted og tid.

Jeg har skrevet om vennskap før. Du kan lese innlegget her: BBF (best friends forever) – Er det mulig å leve uten venner?

Det som også har slått meg når vi har fartet rundt i området er at hjertet banker ikke slik det gjør når jeg er på veg “hemmat”. Kan det være at vi egentlig er ferdige med dette området?

Jeg tror det. Det var et pust i sivet. For en stakket stund. Livet går videre her, som der vi er nå, gamle reiser hjem til Norge, og nye kommer til. Et liv for nomader. Jeg vil bo og høre til. Det har jeg funnet nå. For en stund. Jeg er sikker på at jeg finner et nytt “smultronställe” når tiden er inne for det.

Hva skal til for at du skal høre til?

Del dette: