Meny Lukk

Hvor ble frykten av?

Da jeg var barn var jeg skikkelig mørkredd. Det gjaldt særlig når jeg skulle ned i underetasjen der jeg hadde soverommet mitt.

Den gangen var det ikke sånne innretninger at man kunne skru på lyset før man gikk ned trappa. Jeg måtte gå, eller liste meg ned ( i tilfelle det var noen der) og finne nærmeste lysbryter før jeg kunne se døra til rommet. Og ytterdøra. Eller døra til vindfanget. Ytterdøra var nesten umulig å låse, så den brukte man adskillig tid på å løfte på plass for at den skulle være tilfredsstillende låst. Før vi kunne gå til ro. Vi opplevde jo aldri noe skremmende i den kjelleren, så det var ikke ordentlig frykt.

Den kom først senere. En sommer vi hadde sommerjobb, min søster og jeg. I Oslo. På selveste Indremisjonshotellet. Der fikk vi rom i en blokk i bakgården. Greit nok, helt til en kveld vi hørte det ble knust et glass i døren nede, og vi hørte tunge skritt komme opp trappen. Etter en endeløs spenning var det noen som tok i dørhåndtaket inn til rommet vårt. Vi hadde heldigvis låst behørig. Vi var tross alt i hovedstaden. Under dette nesten-innbruddet var jeg totalt rolig. Min tre år eldre søster var en totalt unyttig medhjelper i dette dramaet. Etter at det ble stille utenfor døren, bevæpnet jeg meg med en lampefot, som jeg hadde lest frøken Detektiv ofte gjorde, og så listet vi oss ut på gangen. Vi var antakelig et syn for guder! Innbruddsmannen, ja for han kunne ikke kalles tyv, lå og sov utenfor døren vår. Vi tok mot til oss, skrittet over ham og løp til resepsjonen for å fortelle om dette uhyggelige som hadde vederfaret oss. Politi ble tilkalt, og vedkommende fjernet. Ro ble gjenopprettet, men noe søvn ble det ikke på meg den natten…

Dette skjedde tidlig på 70-tallet, og jeg kan fortelle deg at jeg siden denne kvelden har hatt stor frykt for å sove alene i et hus. Jeg har måttet tvinge meg til det av og til, men med søvnløshet som resultat. Jeg hadde en venninne som jobbet på Holbergs plass i Oslo. Jeg var så “heldig” at jeg kunne få låne leiligheten hennes i hennes sommerferie. Dette må ha vært et annet år. Denne leiligheten i 4. etasje  var den eneste boenheten i et stort bygg med kontorer og lager. Jeg forsøkte å tilbringe en natt der, men jeg var så grepet av frykt at jeg maktet ikke flere.  Jeg fikk et rom på hotellet som jeg sov på resten av sommeren.

Nå har jeg bodd i Spania i snart 13 år. I huset vårt har vi sikkerhetsdører, innbruddssikre vinduer etc. og jeg føler meg endelig trygg. Det har tatt sin tid, må jeg innrømme. Frykt er ikke rasjonell, som regel. Jeg har nå lært meg å elske friheten som gressenke og sover godt om natten. Nå skyldes vel det stort sett sovetablettene jeg tar hver kveld, men jeg er ikke på noe tidspunkt grepet av frykt.

Når jeg ser på TV fra krigsherjede områder, der kvinner og jentebarn blir voldtatt av soldater, der de kan vente et nytt angrep når som helst, skjønner jeg at min frykt har vært i en helt annen divisjon enn det de opplever.

På samme måte som jeg har fortalt om min frykt for at noe kan skje, opplever mange frykt for fremmede mennesker, kulturer etc. Svaret på den type frykt er også å bli kjent med det som skremmer. Som regel kommer det noe godt ut av nye bekjentskaper, for eksempel.

Kan vi sammen gjøre noe for at ingen skal måtte føle frykt i sine egne hjem? Det er jo nok av de som gjør det i norske miljøer også, enten i Spania eller Norge. Ingen fortjener det. De som en gang blir utsatt for overgrep, enten det er fullbyrdet eller ikke, blir merket for livet. Hvorfor i huleste kan ikke mannfolk la kvinner være? La oss få leve uten frykt!

Har du andre eksempler som går andre veien, så kom gjerne med dem. Jeg har skrevet ut fra egne erfaringer. Kanskje har både du og jeg en nabo som er redd og trenger noen som er der.

Takk for at du leste.

Del dette:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *