Jeg gruer meg

2021 betyr at det skal være valg i Norge. Denne gangen stortingsvalg. Jeg gruer meg!

Ikke fordi det mest sannsynlig blir regjeringsskifte. Det er tid for avløsning nå, Erna! Også dere er blitt litt styringstrøtte etter åtte år. Akkurat som Jens & co var det før dere. Det er ingen walk in the park å være på alerten og være innovativ og styringsvillig gjennom så mange år. I det siste har vi i tillegg sett at opposisjonen kjører hele Regjeringen ut over sidelinja når de finner det for godt. For Regjeringen har ikke flertallet i Stortinget.

Slitasjen har vært ekstra stor det siste året på grunn av pandemien. Regjeringen har stort sett gjort en bra jobb, men det har vært grunn til å stille spørsmål ved enkelte pålegg og råd. Og det har de ikke vært så glad for. Reaksjonene har vært nærmest litt trassalderlignende.

Grunnen til at jeg er ganske sikker på regjeringsskifte til høsten, er selvfølgelig at de svært regjeringsivrige småpartiene KrF og Venstre ligger an til å bli mikropartier til høsten. Ikke at de er svært solide nå heller, eller ved forrige valg, men nå går det helt gæli. Det burde være et tydelig signal. Jeg er faktisk redd for at partiene blir borte. FrP har også mistet seg litt. Flere er trådt ut av partiet og gått over til Demokratene. La oss håpe ikke dette nye partiet får fotfeste på samme måte som de fikk i Kristiansand etter kommunevalget sist.

Enkelte fra KrF har jo også gått ut og dannet nytt parti – Sentrum. Et parti lengre til venstre enn det gamle. Det kan ha livets rett, kanskje.

Det er sentrums forbannelse at det blir bråk. Vi ser klare tegn til at partene dras fra hverandre her til lands også. Polarisering heter det på fint. Vi har sett grelle eksempler i USA, der polene nå har vært ekstremt langt fra hverandre. Dessuten har Trumpismen skapt et debattklima som ganske sikkert også norske politikere vil finne det naturlig å dras inn i. Det er dette jeg gruer meg til. For her ligger mulighetene for politikerforakt rett opp i dagen. Vi så det allerede ved kommunevalget i 2019. Stygge personangrep ødela for saklige debatter.

Hvordan kan vi unngå dette?

De sentrale aktørene som folk har tillit til må sette standard for debattklimaet. Partiene må jobbe med hvordan man debatterer på et saklig og ikke personlig nivå.

Har jeg tro på at de vil lykkes?

Nei.

Jeg gruer meg! Gjør du?

Del dette: