Meny Lukk

Når livet butter

De fleste av oss lar dagene passere i fred og ro uten å skjenke dem særlig omtanke. Helt til noe uventet skjer. Enten med oss selv, eller noen vi kjenner personlig, eller fra media.

I sommer har det vært fryktelig. Jeg har skrevet om det før – unge mennesker som dør lenge før de skulle. Det har også vært sånn at folk i sin aller beste alder er blitt borte, og som vi savner dypt. Som Bjørn, som har vært helt spesiell her nede i Spania. Dessuten Kofi Annan, Thorvald Stoltenberg, Ingrid Espelid Hovig og flere. Man tenker seg om da. Tenker at neste gang kan det vært min tur. Selv om jeg egentlig er altfor ung til å dø.

Er jeg klar for det? Ja, vil jeg si. Jeg er klar for det. Jeg har ikke noe uoppgjort med min mann, mine barn, barnebarn, nevøer og nieser, kusiner og fettere. Det er godt å vite. Og jeg er så heldig at jeg tror at når dette livet er slutt så begynner en ny tilværelse, som vi ikke kjenner rekkevidden av. Jeg tror at min kjære bror som tok sitt liv for to år siden har møtt våre foreldre og koser seg med vri åtter eller andre, ukjente aktiviteter de har i himmelen. Eller de rettroende tror nok at de sover helt til “den ytterste dag”. Det er så unyttig å tenke seg at femåringer, ungdommer og unge voksne bare skal dø og ikke bli til noe mer. HVA det blir til er jo spørsmålet. Der har vi ingen svar. Men jeg frykter ikke døden lenger.

For noen år siden, etter min far døde hadde jeg mange måneder med dødsangst. Det gikk over, og nå er jeg helt fri for denslags. Jeg er klar, men vil jo helst leve så lenge at jeg får se hvordan det går med barnebarna mine når de er voksne. To av dem er tenåringer og har allerede tilbudt meg å bo hos dem hvis jeg trenger det når de blir voksne og jeg blir enke. De tror visst på det.  Så har jeg fått et bonusbarnebarn som bare er åtte år. Han skal også bli voksen og lage sitt eget liv. Det er spennende å følge med på, og godt å bidra når det trengs.

Men tilbake til starten. Hvem av oss kan telle dagene? Selv går jeg stadig til utredninger for ditten og datten. Det er kjedelig å ikke fungere fysisk som man vil. Helse er noe man ikke tenker på før man mangler den. Så er det mitt ansvar å gjøre det beste ut av den skrotten jeg har igjen, og håpe at enkelte behandlinger eller operative inngrep kan gi større aksjonsradius, bokstavelig talt. For nå er det stusselig med det. Heldigvis har jeg andre sysler som ikke krever fysisk styrke. Og heldigvis har jeg ikke fått noen diagnose som er dødelig. Vi har opplevd det i vår nærhet i det siste. Flere ganger. Og det er trist.

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet – er starten på en sang, og kan man klare å se det slik blir livet også enklere å takke for. Å leve, og å leve for.

Del dette:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *