Når taket forsvinner

Jeg er  godt voksen. Langt oppi 50-årene. Jeg står for det livet jeg har bygget opp. Grunnmur og vegger er på plass. Men nå er taket forsvunnet. Jeg er blitt foreldreløs.

Det var en god hjelper som pekte på faktaene for meg. Rent filosofisk. Det er taket som forsvinner. Når foreldrene blir borte. Uansett når det skjer.

At taket forsvinner adstedkommer mye bekymring, sorg og endret syn på framtiden. Det er vel de fasene jeg har vært gjennom siden mor og far begynte å dø for snart et år siden. Det tok litt over to måneder før begge var borte. Helt borte! Borte vekk!

Jeg er derfor foreldreløs. Sårene som jeg ikke visste var der, er i ferd med å gro. Savnet er der. Hver dag. Men det er de gode minnene, det gode savnet. De fikk gå inn i evigheten, mor og far, fordi de fortjente det.

63 års samliv bandt dem sammen for evigheten.
Del dette: