Når taket forsvinner
Jeg er godt voksen. Langt oppi 50-årene. Jeg står for det livet jeg har bygget opp. Grunnmur og vegger er på plass. Men nå er taket forsvunnet. Jeg er blitt foreldreløs.
Det var en god hjelper som pekte på faktaene for meg. Rent filosofisk. Det er taket som forsvinner. Når foreldrene blir borte. Uansett når det skjer.
At taket forsvinner adstedkommer mye bekymring, sorg og endret syn på framtiden. Det er vel de fasene jeg har vært gjennom siden mor og far begynte å dø for snart et år siden. Det tok litt over to måneder før begge var borte. Helt borte! Borte vekk!
Jeg er derfor foreldreløs. Sårene som jeg ikke visste var der, er i ferd med å gro. Savnet er der. Hver dag. Men det er de gode minnene, det gode savnet. De fikk gå inn i evigheten, mor og far, fordi de fortjente det.
Å, Solveig, du har så rett. Turid og jeg mistet far i 2005, og mor nå i våres, og det går vel ikke mange dagene uten at jeg tenker på dem. Særlig på min far, som var alene med oss i mange år mens mor var på sykehus. Nå når jeg også har mistet min mann, føles det på en måte som om livet er over. Jeg vet jo at det ikke er det, men det FØLES sånn.