I dag kom meldingen om at Lage Fossheim også er gått ut av tiden. Hans makker i Monroes, Eivind Rølles, led samme skjebne i mars i år.

Som 58-åring reflekterer jeg av og til over alle jeg faktisk har overlevd.

Aller først, min ledestjerne og livscoach, Lisbeth. Allerede i 2002 ble hun borte. 56 år gammel. Alt for tidlig. Etter seks års sykdom med til dels uverdig behandling fra diverse institusjoner. Hun ble godt ivaretatt de siste ukene på det som nå er blitt Austjord Hospice. Etter at Lisbeth testamenterte sine midler til en stiftelse som skulle jobbe med å støtte hospice-tanken i Ringerike. Stiftelsen fikk navnet Hospicestiftelsen Angelique. Oppkalt etter Lisbeth Angelique. Jeg var stolt styremedlem i stiftelsen fram til jeg flyttet til Spania i 2006. Jeg hadde kontakt med lederen, dr. Kandela, tidligere i år. Stiftelsen lever i beste velgående, og har klart å holde liv i hospice Austjord i alle disse årene. Takk til Lisbeth for hennes visdom. Hun ville at de som kom etter henne skulle få en verdig avslutning av livet. Et sted å være, få omsorg og omtanke i livets siste fase.

Så kom året 2011. Det ble et tungt år. Jeg kan bare nevne de jeg hadde en personlig relasjon til. Beate, brystkreftrammet døde i juli. Rundt 50 år Samme måned døde Signe, heller ikke fylt 60. Senere på høsten døde Ingebjørg, 57, etter mange års kamp. Hun hadde de siste to årene opplevd en betydelig bedring i livskvaliteten etter å ha forsøkt alternative behandlingsmetoder. Hun måtte likevel gi tapt. Min kusine, Inger Marit, døde i november, også hun etter årevis med sykdom. Kreft som spredde seg både hit og dit. Tragiske skjebner for alle tre kreftdamene. I sine beste aldre!

Midt i dette døde jo også mor, nær 94, og knappe to måneder senere far, 92 år.

Senere har det også vært flere. På min egen alder eller tett ved. Som jeg kjente, og som betød noe. Både Per, og ikke minst Kirsten.

Folk dør hele tiden. Alle går ikke like sterkt innpå en. Men 2011 ble et tøfft år. Nå har jeg levd lenger enn dem alle. Og føler meg privilegert. Føler trang til å takke livet. Gleden over å våkne og fungere godt hver dag er undervurdert.

Takk!