Min hverdag er fylt av nyheter om oppjustert underskudd, nedjustert fortjenestepotensial og ytterligere krise for spanjoler flest.

Sånn har det vært de siste fem årene. I økende grad, dog. Til å begynne med var vi rimelig optimistiske. Vi led med de lidende, og var innstilt på å kave.

Det var feil nummer 1. Når du tror det går nedover, så går det nedover.

I takt med eskaleringen av spansk krise, har vi også fått det trangere. Inntil vi forsto at vi ikke er avhengige av det spanske markedet. Vi kan bare skumme fløten av nordmenn som lengter etter sol og sommer. Og golf…

Vi har egentlig aldri vært avhengig av den spanske krisen. Likevel har vi tatt del i den. I en slags ærbødighet og respekt.

Mange muligheter er gått tapt på denne veien. Vi har det så vanskelig i Spania… Men, det har jo aldri rammet oss! ikke fysisk! Nå kan vi tjene det vi vil. Men vi er blitt late gjennom de årene som er gått, som vi har tilpasset oss et spansk levesett. Det er skremmende! Millioner av spanjoler lever på det nivået, og mye lavere. Og de venter på hva?

Vi hadde et møte med vår forretningsfører denne uken. For å se hvordan vi kan planlegge fradrag, ekstra fradrag, skattenedsettelse, og alt dette man snakker med forretningsførere om.

Han ga oss noen gode tips til hvordan vi kunne tjene noen av pengene svart. Mine etiske standarder fra Norge stritter i mot.

Hans begrunnelse var at Spania “aldri” kom til å reise seg forretningsmessig. Tragiske saker! For oss som driver bisniss i det små. Han hadde tro på turisme og utlendinger som bidro økonomisk, men forretningslivet kom til å bli like lugubert som det alltid har vært.

Det lukter jo litt når din egen forretningsfører forslår hva du skal gjøre for å tjene litt svart? Vet han ikke at han har med en tidligere distriktsarbeidssjef i NAV å gjøre????