26 mai

Tenk om

For omtrent en uke siden skrev jeg om gressenkens fordeler. Om hvor deilig det egentlig er å være alene noen dager.

– Så lenge vi får tiden sammen…

Ikke lenge etter at jeg hadde trykket på ‘enter’ kom tankene. Jeg har flere som er blitt enker eller enkemenn de siste årene. På ordentlig. De har ikke hatt en liten stund med tid til egne preferanser. De har mistet sin bedre halvdel. For alltid. Tanken om å måtte forholde seg til en ny hverdag for alvor har slått meg disse dagene. Det vil kunne skje en dag. Jeg vet ikke når, om eller hvordan.

I dag ble jeg med på «lønningsbrus» for første gang på Gran Canaria. Noen av oss hadde valgt å samles for å spise sammen. Skjebnen ville at vi som ville spise endte opp på samme stedet som de som ville gjøre noe annet enn å spise. Hyggelig! Rundt halvparten av staben var til stede.

Da klokken rundet 21 ville jeg hjem. Jeg ville hjem før det ble mørkt. Kanskje fikk jeg ikke parkert i nærheten, kanskje skjedde det noe på veien. Alt dette fordi jeg var alene. Jeg har ikke vært vant til å være alene på snart 12 år! Da blir man litt skrøpelig. Andre ganger når jeg har hatt sosialt samkvem med kollegaer har Sørensen alltid kjørt og hentet. Nesten alltid. Og jeg har også kjørt og hentet ham da, når det har vært sammenkomster for ham. Men vi har vært der for hverandre, da. Det er poenget.

Alt gikk bra. Jeg måtte riktignok parkere laaaangt unna. Og det gjelder å huske det når jeg skal hente bilen i morgen!!

Men selv om jeg gikk inn døren alene, selv om jeg skal tilbringe disse sene fredagstimene alene, så vet jeg at Sørensen kommer hjem i morgen. Etter all sannsynlighet. Til tross for terroranslag. Til tross for sykdom og død. Han skal komme. Vi skal ta en «kommer». Jeg skal høre på alle de flotte golfslagene han har slått. De som ikke var så gode blir ikke nevnt. Men jeg tror også at jeg får høre om gode stunder med gode kamerater utenom golfbanen.

Jeg er ikke så nøye på å gjøre så mye når jeg er alene. Jeg elsker å være hjemme. Jeg har vasket huset. Vasket opp. Lest. Vaske klær venter jeg med til Sørensen kommer hjem med alle golfklærne. Men før dette vil jeg gledes over at han er her. Antakelig.

Terror gjør mye uforutsett. Akkurat som annen unaturlig død. Noen mister sine kjære hver dag. I dag, akkurat når jeg skriver dette, husker jeg dere i min krets, som har mistet noen. Mistet sine aller kjæreste. Og jeg er trist. Fordi det vil skje oss alle. En gang. Om vi ikke er så heldige å dø først.

Vi må leve mens vi gjør det. Elske mens vi tør det. Ta sjanser på egne vegne.

Del dette:
25 feb

For man skal ikke ta noe for gitt

Jeg har påstått en del år at data er blitt mer komplisert. Ingen har forsøkt å motsi meg. Altså er ALT mer komplisert!

Vakker solnedgang over Albir-åsen, nord på Costa Blanca

Jeg skulle i dag forsøke å ordne opp i mine lagre i skyene. Jeg synes ikke jeg har hatt behov for denslags. Jeg liker å ha kontroll her. På skjermen min her, lokalt! Der kjenner jeg igjen mor, far, søster, bror og alle andre.

Jeg mente jeg hadde betalt altfor mye for den sky-tjenesten. 3 Terrabyte, eller bit, eller noe sånt! Det betalte jeg for hver måned. Så jeg tenkte at det har jeg ikke bruk for, og skulle søke på HELE fordømrade nettet HVORDAN man endret det. Så kom det en mengde spørsmål. Jeg svarte så godt jeg kunne.

FOR Å GJØRE EN LANG HISTORIE KORT!!!!

ALT FORSVANT! Det vil si; ALT som jeg hadde gjemt på det datamessige skrivebordet. Bilder, dokumenter, og alt!

Heldigvis hadde den copycaten, eller backupen, som jeg tror vi har betalt en hel haug for, begynt å fungere dagen før.

Så i dag da, altså, satte jeg igang backup for noen timer tilbake. Og joda, ALT kom tilbake! Far som døde, og bror i sin  egen kiste og hele greia! Det var jo min historie! Jeg hadde ikke levd de timene mellom! Det var som om historien forsvant mellom tastene. Minnene var der, men dokumentasjonen var borte. Og hva er egentlig vi mennesker i dag uten dokumentasjon?

Jeg har grått og grått i hele kveld. Ved minnene. Som er her. Og som gjør meg til den jeg er. Ingen kan noen gang si at jeg ikke skal sørge. Ingen kan noen gang si at du ikke skal sørge. Selv om sorgen din tilhører en helt annen historie.

For å trekke det ned til et forståelig punkt. Skal man ha noe for evig – lagre det i skyen!

Er ikke alt blitt mer komplisert, synes du? Før kunne vi skrive og skrive. Sende meldinger og bilder. Dele dokumenter, om så var. I dag må man forholde seg til  minnet. Det går radt med noen Mb når man surfer hiten og diten. Jeg liker ikke sånt. Og i hvert fall ikke når jeg skal lese min favoritt. Min nettside av alle nettsider! OG nei, dere får ikke vite hva det er for en side. For den kommer senere i livet…. muhaaaa

Av og til vil jeg tilbake. Til der alt startet! Ha en god kveld!

Del dette:
27 jan

Same shit, new wrapping?

Noen ganger får jeg klar beskjed fra min egen ungdom. Dikt, for eksempel. Dikt som betydde uendelig mye for meg den gangen for 45 år siden, har utviklet seg. Selv om forfatteren er dau! Og diktet er det samme!

En vår skal endog det fattigste hjerte eie.
En stjerne skal våke over de mørkeste veie.
En drøm skal senke sig over det usleste leie.

Det venter oss alle bak øde år
en time av nådig smerte.
O, hvad vi hører og ser og forstår
ved cellens ensomme kjerte,
når englen Sorg over jorden går!

Og engang kommer den hellige natt,
da evighetens sordiner
forvandler den bitreste kval du har hatt
til hundrede fioliner.
Arnulf Øverland

Dette diktet fant jeg veldig trøstende i dag, fordi det er et år siden min lillebror tok livet sitt. Men samtidig var dette et dikt jeg på gymnaset elsket! Særlig siste vers. Dette om at alle mine kvaler skulle omvandles til hundrede fioliner! Wow!

Hvordan fant jeg diktet i dag? Jeg er lærer på videregående, og vi er i full gang med litteraturhistorien på 1900-tallet. Arnulf Øverland er en betydelig markør av historien i dette århundret. Som i dette diktet. Han var veldig skeptisk til innflytelsen fra Europa, som hisset til krig i mellomkrigstiden. Det kan man lese av dette diktet. Men det er altså fortsatt det siste verset som griper meg. Akkurat der jeg er i dag. Har du hørt noe så vakkert som fioliner? Selvfølgelig når de er samstemte, men det forutsetter jeg at du forsto. Alt jeg har forargret meg over, hatet og brukt unødig tid på, alle kvaler, all sorg, skal en dag, eller natt, forvandles til hundrede fioliner! Wow! Jeg håper jeg er der når dette skjer! Takk, Arnulf Øverland!

Del dette:
18 des

Kjære englene mine!

Jeg har noen i minne som jeg gjerne vil gi ekstra spalteplass her. Det kunne jo hende at de ellers gikk i glemmeboken? Måtte det aldri skje!

Engel154-37

Lisbeth – død 2002

Hun var min ledestjerne. Alltid våken for protester og kontradiksjoner når jeg følte trang til å utgyde min angst, min uro, min tro.

Hun utfordret meg på aktiv dødshjelp et halvt år før hun døde. Jeg forklarte hvorfor jeg ikke kunne drepe henne.

Hun døde fredfullt et halvt år senere. Jeg var der, som avtalt.

Ingebjørg – død 2011

Livsvenn og venninne siden tidlig på 70-tallet. Hadde levd med kreft i over 20 år. De siste årene sverget hun til naturmedisin. Fikk bedre livskvalitet, men døde til slutt. Jeg besøkte henne sist i august 2011. Da var hun sliten og tynn. Hun trodde enda at det var feilmedisinering som gjorde det. Det var det ikke… Hun døde senere på høsten. Etter plagsomt dødsleie.

Inger Marit – død 2011

Kusine

Vi var jevngamle. Lekte som barn, fikk barn omtrent samtidig, og hadde noe kontakt da. Hun ble tidlig syk. Det tok lang tid før de stilte diagnosen. Antakelig alt for lang tid.

Hun ble svekket gjennom årene. Kreften spredde seg til andre deler, og hun ble mindre til stede i verden. Hun døde etter uverdige måneder med smerter og lite forståelse for hennes situasjon.

Mor – død 2011

Rett etter dette døde mor. Hun var jo gammel, og lengtet etter døden. Det var greit. Hun sovnet inn uten at noen var der, faktisk. Jeg tror ikke at det gjorde noe.

Far – død 2012

Knappe to måneder etterpå var det far sin tur. Jeg hadde bestilt tur, for å besøke han og mor… Da jeg kom 18. januar var han svært dårlig. Det var liten kontakt å oppnå. At han kjente meg igjen den kvelden var helt fantastisk!

De siste to døgnene sov Tone og jeg der. Vi  var der hele tiden. Terje og Eivind var også der. Da far døde holdt vi ham i hendene alle fire. Vakkert! Men så trist.

Jeg strevde mange måneder med dette.

Nå er minnene gode, og livet går videre.

Nelson Mandela – død 2013

Den foreløpig siste av de beste – Nelson Mandela åndet ut i desember. Kanskje kan unge Malala bli hans etterfølger som et forbilde for verden?

Takk for tiden dere var her!

Del dette:
19 okt

På overtid?

I dag kom meldingen om at Lage Fossheim også er gått ut av tiden. Hans makker i Monroes, Eivind Rølles, led samme skjebne i mars i år.

Som 58-åring reflekterer jeg av og til over alle jeg faktisk har overlevd.

Aller først, min ledestjerne og livscoach, Lisbeth. Allerede i 2002 ble hun borte. 56 år gammel. Alt for tidlig. Etter seks års sykdom med til dels uverdig behandling fra diverse institusjoner. Hun ble godt ivaretatt de siste ukene på det som nå er blitt Austjord Hospice. Etter at Lisbeth testamenterte sine midler til en stiftelse som skulle jobbe med å støtte hospice-tanken i Ringerike. Stiftelsen fikk navnet Hospicestiftelsen Angelique. Oppkalt etter Lisbeth Angelique. Jeg var stolt styremedlem i stiftelsen fram til jeg flyttet til Spania i 2006. Jeg hadde kontakt med lederen, dr. Kandela, tidligere i år. Stiftelsen lever i beste velgående, og har klart å holde liv i hospice Austjord i alle disse årene. Takk til Lisbeth for hennes visdom. Hun ville at de som kom etter henne skulle få en verdig avslutning av livet. Et sted å være, få omsorg og omtanke i livets siste fase.

Så kom året 2011. Det ble et tungt år. Jeg kan bare nevne de jeg hadde en personlig relasjon til. Beate, brystkreftrammet døde i juli. Rundt 50 år Samme måned døde Signe, heller ikke fylt 60. Senere på høsten døde Ingebjørg, 57, etter mange års kamp. Hun hadde de siste to årene opplevd en betydelig bedring i livskvaliteten etter å ha forsøkt alternative behandlingsmetoder. Hun måtte likevel gi tapt. Min kusine, Inger Marit, døde i november, også hun etter årevis med sykdom. Kreft som spredde seg både hit og dit. Tragiske skjebner for alle tre kreftdamene. I sine beste aldre!

Midt i dette døde jo også mor, nær 94, og knappe to måneder senere far, 92 år.

Senere har det også vært flere. På min egen alder eller tett ved. Som jeg kjente, og som betød noe. Både Per, og ikke minst Kirsten.

Folk dør hele tiden. Alle går ikke like sterkt innpå en. Men 2011 ble et tøfft år. Nå har jeg levd lenger enn dem alle. Og føler meg privilegert. Føler trang til å takke livet. Gleden over å våkne og fungere godt hver dag er undervurdert.

Takk!

Del dette:
25 jun

Hvem er helter nå for tiden?

Mitt eneste idol, Nelson Mandela, er i ferd med å takke av etter lang og utrolig tjeneste i livet og verden. Han framstår som et forbilde på mange måter, og vil bli dypt savnet av en hel verden når han om kort tid (forhåpentligvis) trekker sitt siste sukk.

Det er det vi utenforstående håper. Familien håper han henger fast i livet. Jeg kjenner godt til den tankegangen. Sånn hadde jeg det med min far også. Enda han ikke hadde betydd noe for verdenssamfunnet, av betydning.

Alle kjære som dør skaper et tomrom. Et hull i personlig historie. Noen av de som dør anses som helter. Jeg kan nevne en god del som har betydd noe i mitt liv, som jeg anser som helter. Som nå er borte. Ikke fordi de var betydningsfulle for en hel verden, men fordi de faktisk var heltemateriale. Og bautaer for meg.

I familien min finnes det nå kun én nålevende helt. Eller heltinne. Hun ble nylig 92 år, og har i alle år vær limet i vår slekt. Hun har omsluttet hvert nytt medlem i slekten med kjærlighet og omsorg. Hun har aldri vært opptatt av vår stilling eller stand, men om hva vi hadde å si i et møte med henne eller andre. At vi bidro. Ikke meldte oss ut, altså. Jeg husker godt dagen før far døde. Da var jeg på besøk hos tante Ellen. Jeg var oppskjørtet og urolig, og hun merket jo det. Hun ville ha en stille stund med meg før jeg dro tilbake til sykehjemmet. Hun ba meg synge en salme. Jeg fant denne. Og klarte å synge. Tante Ellen tok regien for første gang. Hun var plutselig den eldste. En velsignet stund.

Høgt frå den himmelske klåre

Høgt frå den himmelske klåre
Faderens auga kan sjå
|: både din smil og di tåre,
hjarta, kvi ottast du då? 😐

Om deg eit stormver vil herja,
fiendehærar deg nå,
|: han vil deg vara og verja.
Hjarta, kvi ottast du då? 😐

Græt du, han turkar bort tåra,
klagar du, lyder han på,
|: lækjer for alt som kan såra.
Hjarta, kvi ottast du då? 😐

Lyt du enn lengta og stunda
krona og kransen å nå,
|: lint i hans fang skal du blunda.
Hjarta, kvi ottast du då? 😐

Del dette:
4 feb

Hvert skritt er selve livet

– Du må tenke på eggerøre når du skal tykne sausen med egg. Det er derfor du må røre så mye, og ikke ha plata for varm.

Jeg hører enda Kirsten si dette. Mens vi fjaser og prater mellom slagene på Vistabella Golf den 30. januar.  Enda skal det gå 20 timer til hun blir borte.

Den siste uka i januar hadde vi godt samvær med mange gode venner in spe. Par som vi har møtt, som vi tenkte at kunne bli gode venner på golfbanen og ellers. Kirsten og Leif hadde vi kjent en stund, og visste at vi satte stor pris på. De var vi sammen med hver dag, fra mandag til torsdag denne uka.

Torsdag morgen var jeg litt opptatt. Jeg husker jeg så Kirsten og Leif ankomme møtestedet før oppstart på dagens golfturnering. Jeg rakk bare et  «hei» før jeg hastet videre til mine administrative gjøremål. Det var en sedvanlig turnering i Costa Blanca Golf Clubs regi. Alle var møtt opp, og var forventningsfulle til en dag på golfbanen. Været viste seg fra sin aller beste side med strålende sol og lite vind denne siste dagen i januar 2013.

Jeg skjønte at noe var galt allerede da jeg sto i PRO-shopen og skulle gjøre opp for dagens spill. Jeg hadde ventet på etternølere til dagens turnering, og skulle betale for alle. Caddie master ble kalt ut til tee one. Da jeg ankom startstedet var det fullt kaos. Spillet var stoppet. Det lå et menneske livløs på bakken. Kirsten.

Hun falt om helt uten forvarsel. Mens hun sto og pratet med de andre, tok hun seg plutselig til magen og sa: – nå skjer det noe!

Det var de siste ord hun sa. Det var ikke bevegelse på noe. Pulsen var der først. Så ble den borte, og det ble panikk. Geir tok ansvar og startet den livreddende førstehjelpen. Endelig fikk vi gjort noe. Ambulansen kom. De fikk henne i gang, men hjertet stoppet flere ganger underveis. De tok seg god tid, uten sirener, til sykehuset.

Lørdag ble hun erklært død. Uten at hun kom tilbake til oss. Alt var over der på gressplenen på tee en. Livet endte. Det ble brutalt slutt. Uten forvarsel. Jeg hadde så vondt av Leif, hennes ektemann gjennom nesten 50 år, som ble vitne til at hun bare ble borte, uten forvarsel. Utrolig vondt for oss alle, men spesielt for ham.

Kirsten, som hadde så mye kjærlighet og livslyst i seg. Med spesiell omsorg for den spesielle gutten i familien. For sine andre barn og barnebarn, og for Leif. Han har karakterisert henne som limet i familien.

Hvordan skal de klare seg?

Hun hadde i seg en måte å takle livet på som helt sikkert har preget de hun levde sammen med. Hun har i hvert fall preget meg!

Kirsten hadde mye vondt. I ledd og i pusten. Jeg, som klager over ethvert slag på golfbanen som ikke er perfekt, lærte en lekse av Kirsten. Hun var fornøyd når hun hadde klart ett eller to slag på en runde.

Jeg hørte aldri hun sa noe vondt om noen. Hun var en av disse sjeldne. Som vi ikke vil miste. Og så ble hun borte for oss.

Fred over ditt lyse minne, Kirsten!

Del dette:
30 okt

Når taket forsvinner

Jeg er  godt voksen. Langt oppi 50-årene. Jeg står for det livet jeg har bygget opp. Grunnmur og vegger er på plass. Men nå er taket forsvunnet. Jeg er blitt foreldreløs.

Det var en god hjelper som pekte på faktaene for meg. Rent filosofisk. Det er taket som forsvinner. Når foreldrene blir borte. Uansett når det skjer.

At taket forsvinner adstedkommer mye bekymring, sorg og endret syn på framtiden. Det er vel de fasene jeg har vært gjennom siden mor og far begynte å dø for snart et år siden. Det tok litt over to måneder før begge var borte. Helt borte! Borte vekk!

Jeg er derfor foreldreløs. Sårene som jeg ikke visste var der, er i ferd med å gro. Savnet er der. Hver dag. Men det er de gode minnene, det gode savnet. De fikk gå inn i evigheten, mor og far, fordi de fortjente det.

63 års samliv bandt dem sammen for evigheten.
Del dette:
6 apr

Virtuell sorg

Med et liv i utlendinghet hender det at kjente og kjære går bort. Langt herfra. Når sant skal sies hendte det at kjente og kjære gikk bort uten at det var så langt unna heller.

Når man ikke er i den indre sirkel eller via andre kanaler «til stede» er det ikke så enkelt. Verken å bidra til de etterlattes savn eller å sørge selv. Man må finne sine egne veier. Sine egne kanaler. Det er ganske kjipt!

Har man stilt seg i den posisjonen at man ikke har noen å sørge med i øyeblikket, eller på lang sikt, er det faktisk ganske ødeleggende. Det er lite å hente. Du må gjøre det selv.

Jeg finner trøst i ord som andre har sagt før meg i slike situasjoner. Vanligvis har jeg ord, men ikke alltid. I et evighetsperspektiv kommer vi alle til kort, eller når like langt. Sånn er det bare.

Jeg setter pris på å sørge sammen med noen. Kjenne på storheten til den som er borte. Og samtidig sette pris på det livet jeg har.

Akkurat i dag ble disse ordene viktige, i sorgen over en høvding som gikk bort. Alt for tidlig.



Det gikk en kjempe igjennom landet

og hæin var ydmyk og hæin var stor.

Hæin trådte varsomt på væg og vidde

og hæin for itte med store ord

og itte veit je,

men jamen trur je –

at hæin var redd for å setta spor.

Men spora sto der og spora står der,

og i dom blømer en sammardag.

I æille lier, på æille stier,

der kæin du kjinne hans andedrag

og itte veit je,

men jamen trur je –

vi vart et varmere folkeslag.

Det er Erik Bye som har skrevet dette. Til minne om Alf Prøysen. Det er enda et vers, men det skal Alf få ha for seg selv.

R.I.P. Svein Tverberg

Del dette:
30 sep

– Blir jeg liggende som en grønnsak, så skyt meg!

Debatten om aktiv dødshjelp blusser opp fra tid til annen. VGnett har i dag en artikkel der legene får komme til med sine synspunkt rundt aktiv dødshjelp.

Jeg har personlig hørt flere mennesker uttrykke ønske om hjelp til å dø hvis de blir lamme eller så syke at det ikke er noe håp om å bli frisk og rørlig igjen. Jeg har også en gang fått konkret spørsmål om å bidra til avslutning av livet til en god venninne, som ikke holdt ut livet som kreftsyk lenger.

Det er to aspekter, minst, ved denne debatten. Pleietrengende eldre vil føle et ytre press på seg for å avslutte livet før det skjer naturlig fordi de mener de er til byrde for familie og samfunn. Til dette er det bare å sitere overskriften på ovennevnte artikkel på VGnett: «Det er ikke uverdig å være hjelpetrengende». Med eldrebølgen som kommer skyllende inn over hele den vestlige delen av verden i løpet av få år, vil presset bli enda større på de eldre. Nettopp fordi de blir så mange, og fordi både politikere og helseadministrasjoner vil måtte klø seg i hodet for å finne ut hvordan de skal få til en verdig eldreomsorg og pleie. Det blir helt klart behov for at pårørende tar en større del av ansvaret for oppfølging og omsorg. Samfunnet alene kan ikke klare dette.

Mange føler uro ved tanken på å dø. Kanskje ikke så mye selve døden som det som man må igjennom på forhånd. Vil det bli smertefullt, vil det ta lang tid, vil jeg beholde verdigheten, vil jeg bli til byrde? Spørsmålene er mange. De som uttaler at de vil skytes hvis de blir liggende som en grønnsak har muligens dette i tankene. Dette er et samfunnsmessig ansvar først og fremst, men også et ansvar for pårørende. Nærhet og omsorg i alle livets faser hører naturlig til familien. Familien har de siste 30 årene blitt frarøvet ansvar, eller fraskrevet seg det. For mange flere oppgaver enn eldreomsorg.

Informasjon om hva man kan forvente under utviklingen av en sykdom, f.eks. bør være selvskreven informasjon som legen gir. Jeg er svært usikker på om det å skåne pasienten er det beste. Å vite, kunne forberede seg, er av det gode for det aller fleste.

Den andre siden av saken går på smertelindring og pleie. Min tidligere omtalte venninne gjorde om testamentet sitt i den perioden som gikk fra hun ba meg hjelpe henne til å dø og fram til hun døde et halvt år senere. Takket være henne ble det etablert et hospice i hjemkommunen hennes. En egen enhet for pleie ved livets slutt. Verdig pleie. Hospice-tanken er mye bredere enn vanlig sykepleie. Man har omsorg for hele mennesket i den fasen hvor det ikke lenger er mulig å være hjemme. Et flott tiltak som burde utvides til alle landets kommuner. Et tilbud til alle som er i livets siste fase.

De som er redde for å bli en grønnsak og dermed vil skytes, har ofte sett folk være utsatt for en ulykke. De blir lenket til rullestolen. For mange er det en helt utenkelig situasjon. Livet blir snudd på hodet. Jeg har snakket med såvidt mange som er blitt rammet av akkurat dette, at jeg er overbevist om at det går an å finne ny mening med livet, selv etter en drastisk ulykke, eller for den del sykdom, som snur livet opp ned.

Å velge døden framfor livet er ingen løsning. Vi er tross alt ikke herre over liv og død.

Debatten innehar mange flere aspekter, som jeg lar ligge i denne omgang.

Del dette: