Han gikk til generalforsamlingen, hadde fått seg tolk, og kom hjem og forkynte at han var den nye presidenten.

Det var aldeles for mye for meg å fordøye en fredag kveld. Vi bor i en totalt spansk urbanisasjon. De fleste har sitt sommerhus her, og det var for å forhindre at noen av de skulle bli president at min Sørensen stilte seg til disposisjon.

Min Sørensen som er veldig dårlig i spansk, men desto bedre i kroppsspråk, som han ofte påpeker.

Jeg ble sjokkert. Jeg innrømmer det. Jeg startet en øyeblikkelig problematiseringsprosess. Som førte ham i vanry, og meg med. Kanskje.

Så måtte jeg ta inn over meg at det ikke var noen som var interessert i vervet. Det minte meg om gamle dagers valg av tillitsvalgt eller elevrådsformann. Ingen ville da heller. Jeg ble ofte den som ble valgt, fordi jeg viste ansvar.

Det er jo det Sørensen har gjort i dag. Vist ansvar. For at presidenten skal være en som bor her hele året.

Kanskje kan det være duket for å få  vekk de ekle, helt meningsløse “parkeringforbudt skiltene” rundt omkring?

Kanskje følger det med store privilegier som president? Det tror jeg ikke. Har ikke sett at tidligere president har byttet bil så lenge vi har bodd her….

Hvordan han skal takle utfordringene som kommer vet jeg ikke. Jeg får bare si som min datter sa da hun døpte snekka vår for mange, mange år siden: “Måtte hell og lykke følge deg på alle dine hav”…